En julefeire oppsummert i mange tanker uten sammenheng

(anse deg som advart)

Det ble en lengre juleferie enn forventet, men den ble kortere enn forventet likevel. Tidligere kan man vel si. Å stå på jobb og så få beskjed om at en av de viktigste personene i mitt liv ikke lenger finnes, er en ganske surrealistisk opplevelse. Den farget hele min sorgprosess og samtidig følelsen av å takle dette på en annen måte enn mange andre kanskje gjør, gjorde en ganske trist start på juleferien. Som derfor startet en uke tidligere enn planlagt. Midt i alt dette leverte jeg master, fikk ordentlig jobb, og mange andre gode nyheter. Det lar seg liksom ikke forklare alle motstridende følelser som svevde rundt meg på en gang. Ofte er det ikke like lett å snakke om følelser. Det er mye jeg skulle skrevet. Det er mye jeg skulle sagt. Det blir som oftest ikke sånn.

Å komme hjem gjorde alt mer virkelig. I Trondheim kunne jeg snakke om Moinna, og det var på en måte bare en historie. Når jeg kom hjem var det liksom ikke en historie lengre. Det første jeg gjorde var ikke lengre å gå opp til Moinna for å si at jeg var kommet hjem. Det var å se opp i et tomt lite hus. Men det var godt å komme hjem likevel. Å slippe å være alene med alt. Å ha varme rundt meg, og samtidig venne seg til at huset der oppe står tomt. Det blir rart i påska likevel.
Ellers har juleferien vært som før. Det er supert å være på Andenes med storm og ordentlig ruskevær. Fint å spise frokost på hurtigruta. Fint å dra på handletur med bestemor og finne fine små ting som man kan kjøpe og legge strømpen. Få bestemorklem og tanteRitaklem alt for mye mat. Min første ordentlige jobb lager likevel endringer i juleferien. Jeg skal ikke feire nyttår hjemme. Noe jeg har gjort i 25 år. Jeg liker ikke endringer, men når man starter på jobb 2. januar og flybilletten kostet 3000kr om jeg skulle reise første januar, har jeg ikke egentlig noe valg. På turen nedover til Trondheim igjen skal jeg skal finne ut hvem som drepte Laura Palmer, og så skal jeg lese videre om hvem som vinner kampen om jerntronen.

Så, kvelden før jeg reiser hjemmefra kommer alltid tankene, om hvor fint det egentlig er her. Hvordan jeg egentlig, sånn innerst inne faktisk kunne tenke meg å flytte tilbake til Harstad. Sånn etterhvert. Til Ervik. Ikke andre deler av Harstad. Det er jo mange av mine venner som bor her, og vi er mange som kunne fått til masse spennende. Det foregår sakte men sikkert et slags generasjonsskifte.  Men ikke enda, ikke nå. Men jeg kommer nok tilbake skal du se. Det blir fint å komme tilbake til Trondheim. Til mine ting. Mine opplevelser. Mine andre venner. Starte en ny del av livet. Arbeidende i Trondheim. Ikke student. Jeg lurer på hvordan det er. Jeg tror ikke Trondheim er arbeidsbyEN i like stor grad som det er studiebyEN. Umulig å si. Jeg gleder meg til å finne det ut. Takk!