Mamma si!

Før, mens jeg enda var så lita at mamma eller pappa måtte være hjemme sammen med meg da jeg var syk, var det triveligste jeg visste når jeg var syk at mamma redde opp på sofaen til meg. Lakenet hun brukte var så mykt og deilig, og ikke som de andre som vi brukte på senga til vanlig. Det var alltid så fint å ligge på stua, under dyna, og at det var bare mamma og meg. Det er jo alltid mye mer omsorg når man er seks år og syk enn når man er seks år og frisk.

Nå, når jeg er voksen, er det ikke like stor stas å være syk. Da må man ligge alene i senga, ikke på sofaen, og ingen kommer med gode ord og godsaker til deg. Ingen mamma som kommer å stryker deg på kinnet og sier "mamma si!". I dag måtte jeg til og med være hjemme fra jobb fordi jeg ikke var frisk. Jeg synes det er kjedelig. Siden jeg hadde tilbragt hele helga i senga, eller på sofaen (jeg klarer jo ikke helt å komme meg unna den koselige følelsen), var jeg egentlig ganske klar for å komme meg tilbake på jobb. Men da febermåleren ubønnhørlig viste feber i morges var det ingen vei utenom.

Jeg krysser fingrene for at jeg er frisk til i morgen! Satser på at handballkamp kan være god medisin.